Et liv, Masse utfordringer, 1 Diagnose..

Da er jeg registrert.. Jeg har endelig fått en plass i det norske systemet. Etter 3 uker med intensive timer hos psykolog og div. testing har jeg nå, etter 27 år med slit, fått tittelen ADHD/ADD. Hva skal jeg si? Jeg føler ikke noe forskjell.. Har levd med problemene hele livet, men har ikke fått hjelp.. før nå. Jeg var jo under utredning frem til jeg var 4,5 år.. Men svaret vi fikk: Han er bare et veldig aktivt og intenst barn! Kutt ned på sukker og vaniljesukker.. Dermed ble jeg tatt av utredningen, for man stoler på vel legene..? Årene gikk og skolen skulle begynne.. Ble veldig fort utstøtt på skolen fordi jeg hadde en "spesiell væremåte" og det jeg tolker i dag som at jeg var veldig sensitiv, var med å forsterke andre barns glede av å mobbe meg. Jeg gjorde aldri tilbake, jeg forsvarte meg ikke noe særlig fordi jeg ble nesten fysisk dårlig når noen slengte dritt. Kids Are Cruel... Dette utviklet seg etter som årene gikk.. Ble veldig ofte fjernet fra klassen, plassert i spesialundervisning, pga at jeg var et urosmoment.. Vanskelig for å konsentrere meg om fag, og ble sett på som klassens klovn.. Dette synes jeg da er rart.. Var det ingen som tenkte ADHD?

Etter hvert kom livets utfordringer på løpende bånd.. Jeg mistet min Farfar når jeg var 7.. ble utsatt for døden og taklet dette dårlig.. mobbingen fortsatte.. Når jeg var 10 år ble jeg onkel for første gang. Noe som var veldig gøy for en 10 åring.. 19 dager varte det før min nevø Olav Andreas døde av hjertefeil.. Dette ble da en stor utfordring for hele familien. En familietragedie kan man si.. Det ble stor sorg og mye lidelse.. som jeg ikke forsto.. Når familien satt og pratet, satt jeg med lego og hørte på.. Men det var ingen som tok opp dette med meg.. jeg bare hørte og så på fra sidelinjen..

Dette ble da et vendepunkt i min psyke.. Jeg utviklet Angstlidelser og Depresjon.. som 10 åring! Ble satt i PP-Tjenesten for å få hjelp.. men fikk det ikke.. eller, de fikk ikke til å hjelpe meg.. søvnløse netter, terror i hodet og lidelse ble da en stor del av livet. Samtidig som mobbingen fortsatte og ingen tok tak i dette.

Mamma har fortalt meg om en gang jeg kom inn midt på natten, og tryglet om at hun skulle skjære opp hodet og ta ut tankene mine..

4 år til med problemer førte til at jeg havnet i rusmiljøet.. det var ikke rusen som fristet.. det var aksepten. Jeg ble godtatt for den jeg var, hvis jeg ble med og ruset meg. Canabis var første forsøk.. som 16 åring prøvde jeg amfetamin for første gang og forelsket meg i dette, fordi det ga meg ro i hodet. Selvtilliten økte og jeg kunne leve.. trodde jeg ihvertfall..

Frem og tilbake holdte jeg på med dette til jeg ble 19 år, og ble tatt for første gang.. flyttet da til Bergen for å komme meg unna det livet.. det gikk en stund.. men ansgten og depresjonen var der.. så jeg falt fort tilbake til rusmiljøet..

Flere år gikk og livets utfordringer fortsatte.. opplevde 3 tap av liv i nære omkrets på 2 år og taklet dette dårlig, spesielt når jeg allerede var veldig sensitiv i forhold til temaet døden.. det som bekket meg over kanten i forhold til rus, var at jeg ble vitne til at min aller beste venn, 25 kg hund ved navn HERO, tapte mot 300 tonn godstog!

Horribelt å være vitne til..!

Da startet misbruket for fullt med amfetamin i sprøyteform.. jeg ville flykte! Jeg ville ikke føle.. jeg ville ikke oppleve mer smerte.. rusen ble livet og det nyktre livet forsvant sakte men sikkert.. dette varte i nesten 2 år før familien, med Mor i teten, fikk satt i gang hjelpetiltak.. jeg ble sendt til Nederland på det som kalles en alternativ behandling.. IBOGAINE TREATMENT. Dette var da ikke akseptert av det norske helsevern, så vi måtte ordne det selv. Mor og Far betalte hele hopprennet..

Dette hjalp veldig på avhengigheten.. 2 år konstant misbruk frem til timen før behandling, 5 dager etter gikk jeg derifra med NULL abstines og NULL lyst til å ruse meg! Fantastisk!!

Dette gikk bra en periode på 1 - 2 år.. rusen var borte, men da fikk angst, depresjon og andre psykiske lidelser som f.eks sosialangst, blomstre!! Det siste året har vært tøft.. nytt vendepunkt kom: jeg satt nå før jul og var klar til å ta livet mitt.. jeg som har fryktet døden hele livet.. dette ble da fanget opp av nærmeste og det et nytt rop om hjelp. Fikk legetime nyttårsaften.. fikk plass på Orkdal DPS for 3 uker siden.. Og nå sitter jeg her.. Med diagnosen ADHD..

Kunne dette ha blitt ungått? Om jeg hadde fått riktig hjelp tidligere..? Ikke vet jeg, men her sitter jeg og skriver om det.. I håp om at andre får opp øynene for psykiske lidelser og kanskje, bare kanskje noen får hjelp tidligere.. så de slipper å gå igjennom det jeg har vært igjennom..

Jeg får nå, som 27 åring, endelig lov til å få et verdig liv og kanskje riktig behandling.. Rusfri og sterk står jeg frem og begynner å leve!

- Mats E. Toftaker -






Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

The Jester

The Jester

27, Oppdal

Limited Edition!

Kategorier

Arkiv

hits