Endelige diagnoser, tanker rundt det og min største hemmelighet..!

 

ADHD, Bipolar 2, Agorafobi og Hypomani

Nå er jeg tilbake på DPS´n etter langhelg og dette er de fullførte diagnosene jeg har fått tildelt.. hvordan tolke disse? Gjør det noe forskjell? Er jeg noe annerledes..? Nei.. Men kanskje dette gir en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er.. De som kjenner meg kan sikkert finne en ro/forklaring ut ifra dette, jeg får ihvertfall ro rundt en del ting..

Men jeg sitter her fortsatt med samme tankekjør, samme uberegnelige humør, like stor frykt for store åpne områder, samme forbanna hyperaktive oppførsel.. (i perioder), samme frykt for å være sammen med mange mennesker jeg ikke kjenner, frykt for å bli dømt feil, frykt for at jeg skal være til bry for alle andre.. frykt for å såre folk rundt meg.. jeg får jo fortatt ikke til å kontrollere noe av det..! Men kanskje jeg nå, får riktig vei å gå, riktig hjelp, riktig grunnlag for å skape et ´´normalt´´ liv.. ikke vet jeg men det jeg vet, er at jeg har etter 27 år med dette hodet, lært meg selv å takle det på en måte.. Jeg er redd.. redd for at jeg nå skal miste meg selv igjen, som jeg gjorde med rusmisbruket.. (jeg får kanskje ro i hodet og kropp, men vil jeg da være meg selv?) Jeg har jo blitt glad i dette forskrudde surrehuet, jeg har fått som gave i livet! Skal man ikke være taknemlig for det man får / har?? Jeg prøver å være takknemlig for livet, men når man har møtt så mye motgang blir det til slutt vanskelig å sette pris på det.. Motgang i alle kanter, folk rundt meg, staten, venner, familie, og i all hovedsak..motgang i mitt eget hodet! Jeg kjemper utallige kamper inni meg selv.. prøver å finne en balanse mellom fornuft og reaksjoner.. samfunnsnorm og mine egne normer.. hva jeg føler og hva jeg ´´skal´´ føle..  

Dette har alltid vært en kamp.. MIN kamp! hvorfor skal jeg nå slippe den kampen, den som bygger opp alt jeg er og har vært! Hadde vært så mye enklere om dette kunne blitt funnet ut tidligere.. kanskje jeg bare hadde fått betegnelsen ADHD.. kanskje hvis vi hadde visst dette tidligere, så hadde jeg ikke vært igjennom det jeg har.. Mobbing, Angst, Depresjon, Psykoser, Insomnia, Mangel på næring, Maniske tendenser, RUSMISBRUK!!?? 

Det var så mye lettere når rusen var løsningen, det var bare å forsvinne, ett stikk med nålen, ett trykk, og alle lidelser forsvant.. litt som å trykke på pause i skrekkfilmen fordi det ble for skummelt..! For det er det jeg assosierer mine psykiske lidelser med.. Er Uforståelig Skrekk, Horror og TERROR! Innimellom tenker jeg det hadde vært lett å ruse seg.. Men hvorfor skal jeg? Hvorfor skal jeg ta den lette veien igjen? når livet mitt i helhet har vært vanskelig.. det er ihvertfall det jeg tenker nå.. hadde jeg vært 14 år igjen og visst det jeg vet i dag.. hadde ikke rusen vært et tema! 

Aksept.. det er det jeg søker.. Aksept for at jeg er Mats.. et menneske med utfordringer, som alle andre og ingenting annet.. Men i og med at jeg ble utredet tidlig og det ikke ble funnet noe.. så var det ikke noe fornuftig grunn til at jeg var som jeg var.. Så jeg var urolig, hyper, rar, unormal, sensitiv, offer, utstøtt.. IKKE AKSEPTERT! det er iallefall følelsen jeg sitter med.. Skal jeg nå, bare akseptere at det ble sånn? Akseptere at systemet sviktet meg.. skal ikke systemet være til hjelp? og ikke skape flere lidelser hos et menneske..? Har jeg misforstått ordet «Helsevern»?  Jeg høres sikkert veldig bitter ut, men det er jeg ikke..! jeg har bare aldri fått sagt det jeg trenger å si.. Før nå! 

Før jul i fjor, holdt jeg på å ende livet, bare minutter ifra faktisk, i all den ´´sinssyke´´ tankegangen min hadde jeg utfordret sykepersonell i et kappløp med tiden! Med kniven på hovedpuls-åren, satt jeg i dusjen og ringte helsepersonell.. ga beskjed om at blodet rant og det var førstemann til møllen.. livet eller døden.. jeg la livet mitt i noen andres hender.. for å se om jeg var verdt noe.. fordi om de reddet meg, fikk jeg fortsatt ikke noe følelse av egenverdi. Jeg hadde tapt alt! Jeg hadde ingenting å miste.. den angsten jeg hadde bært for å dø hele livet, ble en befrielse..  

De neste dagene var veldig dystre.. jeg så bare mørke.. og det var da det snudde.. Faen heller tenkte jeg! jeg fikk ikke lov til å dø engang.. det var da det ble seriøst nok til at mitt rop om hjelp ble hørt.. 

Nyttårsaften fikk jeg time hos lege.. jeg var ødelagt, rett og slett ødelagt som menneske, etter opplevelsene i livet og det siste året spesiellt..! folk trodde jeg hadde flyttet! Men realiteten var nok ikke sånn.. et år satt jeg så og si isolert i eget hjem.. kom meg ikke ut min egen dør til slutt.. dette fortalte jeg da lege og det ble satt igang en prosess.. 4 mnd etter sitter jeg her og skriver om det! Helt syykt! 

Kanskje dette setter et lys på hvor viktig det er å fange opp tidlig, hvis det er mistanke om slit, lidelser, og problemer hos små mennesker.. Jeg deler dette nå uansett.. så får dere dømme selv! 

Jeg er ihvertfall takknemlig, for at jeg nå har fått hjelp.. og begynner å bli takknemlig for livet igjen! Som sagt så er det ingen andre veier enn opp nå! 

Jeg har til og med funnet kjærligheten igjen <3 ?.midt oppi alt strev!

What doesn´t kill you? Fucks up your mind and makes you stronger!! 

Til neste gang.. Ta vare på hverandre.. hør på andre, om det så det er de minste problemer.. du vet aldri hvordan andre takler det / ikke takler det

-Mats Egil Toftaker-

9 kommentarer

Oda Olsen

07.04.2014 kl.21:38

Stifsstaden bar har ikke vært den samme etter du dro Mats!

Du merka dæ godt på positiv måte ombord :-)

Frida

08.04.2014 kl.00:56

kjære mats

Du har en utrolig sterk historie, og æ syns du e tøff som både har overlevd det, og at du står frem om det som du gjør no. Som vi snakka om kan herre bloggen bli bra for din egen del. Få det ut av sjela! Du treng itj shitn! Fordi på tross av alt du har vært gjennom og diagnosan din, så e du en fantastisk person. æ har bare kjent dæ nån uka, og syns du e utrolig. Du e arti å vær lag med, du har humor, du har sjølironi og du respektere andre, omsorgsfull og artikar! så har du den vidunderlige egenskapen og lidenskapen for musikk. Det å sitt å spill og syng med dæ har vært utrolig godt... æ har virkelig savna å syng med nån igjen, for æ gjor det hver dag sammen med eksen min. når æ syng med dæ føle æ sårheten din, men samtidig styrken din. åsså har du stort talent! uansett mats, du kjæms te å klar herre. du har alle forutsetningan te å klar det. du e sterk, du står på, du e reflektert, du vil ha hjelp(som du dessverre ikke har fått før), du gir av dæ sjøl, og det viktigste... du dele no smerten din med folk som vil hjelp dæ. du slippe taket...

det e veien å gå det vettu, og som du si sjøl, det e bare en vei no. OPPÅVER!

takk for koselig spillestund i dag.. klem

Bjørg Stenløkk

08.04.2014 kl.14:58

Hei mats Egil!

Tror dette blir bra at du får lufta tankene dine med andre. Du klarer dette. Stå på.

Idun

08.04.2014 kl.15:44

Sterkt. Har selv slitt en del det siste året. Det er ikke lett, men verdt det hele til slutt. Stå på! :)

Else Lien

08.04.2014 kl.17:31

Dette var en vekker for meg som både menneske og lærer, Mats Egil. Jeg ønsker deg all verdens lykke til!

The Jester

08.04.2014 kl.21:09

Else Lien: takk for det :) det er det som gjør det verdt noe.. kanskje flere får opp øynene =) felles vekst som mennesker er Alpha & Omega!

The Jester

08.04.2014 kl.21:13

Idun: Mange små, blir en stor å ;) vi er mange som sliter.. og nei, det er ikke lett for noen, uansett størrelsen på utfordringer.. men sammen bli vi erfaringer rikere, og erfaring er den beste læremester.. tung men lærerikt! følger deg fremover ;) stå på du og!

Silje Erika

09.04.2014 kl.02:36

Du er tøff Mats Egil! Det hjelper å dele med andre og være åpen :-) Stå på <3

Else Bøe Røsand

09.04.2014 kl.19:19

Til Mats Egil!

Tusen takk for din ærlighet! Sykdom er vanskelig og tungt for alle, enten den er fysisk eller psykisk, og det er fryktelig positivt at noen står fram med historier som viser noe annet enn glansbildet som mange legger ut på nettet!

Jeg har et bilde hengende på doen min, som jeg ofte trøster meg med når noe går meg i mot; "Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man TAR det!" 😀

💐 Blomster fra meg til deg!

Ingvild Gisnås

09.04.2014 kl.22:38

Beundringsverdig å stå fram slik du gjør, Mats Egil! Jeg står på trappene til en karriere i helsevesenet, og ser behovet for å få psykiske lidelser fram i lyset - de er tross alt i ferd med å ta igjen muskel - og skjelettlidelser på statistikk over hyppigste sykemeldingsårsaker i Norge. Ikke alle har krefter til å ta fatt på den kampen du har startet på - slik sett tror jeg at du kan gjøre en forskjell, både for deg selv og mange andre. Håper de høye herrer i kommunen har fanget opp at du kan være en ressursperson, og at du får holde flere foredrag i framtida - da kommer i alle fall jeg og hører på! Masse lykke til videre, jeg heier på deg :)

Skriv en ny kommentar

The Jester

The Jester

27, Oppdal

Limited Edition!

Kategorier

Arkiv

hits